Kommentar: – Her nytter det ikke med doble vaffeljern

Tirsdag ble den såkalte «krisepakke 4» til kultur og idrett offentligjort. Pakka består av følgende melding til landets foreldre og idrettslag: Kjøp dere en haug med vaffeljern. For tirsdagens krisepakke er – krise, skriver vår nettredaktør.

La oss det ta det første først: Tirsdag ble regjeringens såkalte «krisepakke 4» rettet mot kultur og idrett lagt frem. I den ene delen av krisepakka, som må finleses, tolkes og ikke minst pustes over i flere omganger, blir våren og forsommerens mange tusen turneringer i håndball, fotball og andre idretter, i praksis ikke kompensert (!) med en eneste norsk krone. Inntekter fra slike aktiviteter kvalifiserer ikke til kompensasjon, utenom en viss dekning av faste kostnader. Det er ikke rart mange klubbledere nå finleser søknadskriteriene. Det er nesten ikke til å tro, skal vi sitere Runars styreleder Jørn-Magne Johannessen og ØIF Arendals daglige leder, Bjørn-Gunnar Bruun Hansen. Etter hvert som konsekvensene trer frem i lyset, vil de neppe stå de alene om den tolkningen.

Hjelp
For dere som leser dette, vet at våren og sommerens turneringer, håndballskoler og fotballskoler utgjør ikke bare en reiseopplevelse, hyggelige minner og sportslige utfordringer på tvers av lag fra mange fylker. Turneringene og skolene utgjør for mange – veldig mange – norske idrettsklubber selve bærebjelken på inntektssiden, som brukes resten av året for å skape gode aktiviteter for dine og mine barn.
På næringslivets språk kan turneringer og håndballskoler gjerne kalles norsk idretts business, dog basert på dugnad skapt av naboen, treneren, oppmannen og alle de andre som på mirakuløst vis holder oppe det norske idrettseventyret. Det er fellesskapet vårt. Dette felleskapet utfordres av den siste krisepakka. For pakka er ikke noe annet enn krise for det norske idrettsfelleskapet. Vi behøver ikke engang å nevne hvor viktig idretten er for den nasjonale folkehelsen og rollen idretten spiller i barn, unge og voksnes liv. Da snakker vi ikke engang om pandemiens konsekvenser. Den kommer på toppen. For mange foreldre er bekjentskapet som oppstår på tribunen, når poden trener – symbolet på et godt liv. Det er i idretten og kulturen vi møtes.

Turneringer
Alle vet hvor viktig sin egen cup er for økonomi, klubbens identitet og felleskapssfølelsen. Det er ofte her fremtidens styremedlemmer blir kjent med klubben og siden engasjerer seg utover eget barn og lag.
Trondheim Cup er en gjennomarbeidet turnering som våre kolleger Kolstad har jobbet frem. I Larvik blir sagnomsuste Peter Wessel-cupen nevnt når alle gamle helter koser seg med gamle minner.
I Østfold drives giganten Fredrikstad Cup av en bred koalisjon av klubber, som sammen skaper en folkefest og varige minner for tusenvis av håndballspillere. Da har vi ikke snakket om fotballens mange turneringer. Det er ikke få.
Jeg tør engang ikke tenke på hvor mange vaffelhjerter som må stekes, for at inntektene fra en turneringer og idrettsskoler skal kompenseres som følge av krisepakkens njet. Det blir neppe god folkehelse av doble vaffeljern på speed.
Vi snakker om en anselig mengde millioner. Om denne krisepakka står seg gjennom Stortingets behandling, kan kan konsekvensene blir større enn man kan tenke seg. Her i regionen står en rekke idrettslag sammen om flere turneringer i Kristiansand. For dette handler ikke ene og alene om håndballens livsgrunnlag i mange klubbers økonomi, men også for fotballen og resten av barne- og ungdomsidretten. Det er mange som er i samme båt.
For i realiteten er at mange idrettslag i bygd og by ikke har en rik onkel eller tante å lene seg på. Eller egne markedsmedarbeidere som holder det lokale næringslivet varme. Inntektene jobbes inn på dugnad. Det er slik breddeidretten i Norge blir til. Det er dette grunnlaget som gjør at drakter, utstyr og turneringsopplevelser en lang busstur unna blir en realitet.

Vil ikke våkne
ØIF Arendals daglige leder og styreleder i Runar, Jørn-Magne Johannessen er ikke oppgitt på vegne av egne toppidrettssatsinger (les egen sak på oifarendal.no), men på vegne av hele den norske idrettsbevegelsen.
De er bekymret for barn og unge, klubbene som bruker inntekter fra turneringer og idrettsskoler til å finansiere store deler av klubbens aktivitet resten av året. ØIF Arendal må belage seg på å finne nye 350.000 kroner å spare fordi planlagte tematreninger og håndballskolen i sommer verken kan planlegges – eller høyst sannsynlig kastes i gang. Det er en liten sum i den store sammenhengen.

Spør man klubbene som står bak store folkefester av noen turneringer i Fredrikstad, Trondheim, Kristiansand, Oslo, og Stavanger, hvor det inviteres til idrettslig lek og moro – med nye bekjentskaper på og utenfor banen,  og alle andre byer og steder som setter hele lokalsamfunn i sving for å få skape opplevelser, blir det et nachspiel man ikke vil våkne opp til. For å poengtere: Inntektene fra turneringer og ulike former for idrettskoler går ikke til kanapeer og drinker med romslig høyde, de går til drakter, betaling av seriekontingenter, renter og avdrag til klubbhuset. Kanskje treneren for J14-laget får 5.000 kroner for å bruke tre kvelder i uka på å holde liv i et tilbud som gjør at idretten gjør en forskjell.
For mange klubber er inntektene både vann og luft til året etter. For alle vet hva som skjer om vi fjerner vann og oksygen. Det dør.

For dette er virkelig tidenes krisepakke for barn og ungdom. Det nytter ikke med et dobbelt vaffeljern når turnerings- og idrettsskolemillionene skal hentes inn igjen. For regjeringen har tydeligvis lite å by på, mens dugnaden fortsetter sin skjeve gang.

Her blir det garantert bråk rundt om i landets utallige klubbhus.

Saken er skrevet av ØIF Arendals nettredaktør.