Ikke la det være noen tvil overhode. Når klubber, ligaer og forbund flytter kamper, turneringer og nekter å avlyse skyldes det i all hovedsak penger. Mye penger.

I går la Rasmus Boysen ut en oversikt over det han mener kan bli Sander Sagonsens potensielle maksimalsesong fra høsten av. Den inneholdt ikke mindre enn potensielt 102 kamper.

Selvsagt er det lagt over det som er forsvarlig. Og selv om Sagosens eksempel nok er det mest ekstreme, hvor man tar utgangspunkt i maks uttelling i alle turneringer både med klubb- og landslag, er det mange av de aller beste spillerne som vil komme langt over det antall kamper som kan forsvares.

Champions League-sluttspillet som skulle gått i mai er flyttet til desember. I januar er det VM og i mai igjen er det planlagt nytt Champions League. I de fleste ligaer er det nå økt antall lag, fordi mange lag mistet muligheten til å spille seg opp eller overleve. Da har ligaene valgt å ta med flere lag i kommende sesong.

Alt sammen akkumulerer antall kamper dramatisk. Og det på særdeles kort tid.

Det er selvsagt at ingen ansvarlig idrettsleder kan planlegge en sesong som kan gjøre at man havner ut på slike tall. Antall kamper må ned. Vesentlig ned. Noen av kampene kan rett og slett ikke spilles. Og det kan bare bety en ting. Enten må noen av konkurransene bort eller så må de avvikles i et mindre omfang enn hva som er tilfelle i dag.

Men her kommer altså også dilemmaet. Elefanten i rommet. Penger, mye penger! For dersom det spilles færre kamper. Dersom noen av turneringene skal bort, så taper man TV-inntekter, sponsorinntekter og ikke minst publikumsinntekter. Og vi snakker om inntekter i mange millionersklassen.

sponsorfamilien

TV-rettighetene til den europeiske håndballen ble solgt for utrolig en halv milliard kroner og gjeldende fra sesongen vi går inn i. Om rettighetsinnehaverne ikke får sitt produkt, er det å forvente at de kanskje ikke vil betale full pris?

Og her blir dilemmaet ganske åpenbart. Hvem skal plukke om regningen?

Det er like selvsagt. I alle ledd vil man blø. Og verst kommer det til å gå utover spillerne. Rett og slett fordi de pengene som nå blir borte, de «renner» gjennom forbund og klubber ut i lommene til spillerne når det er lønningsdag. Akkurat som Barcelona, Kiel og PSG har de fleste toppklubber budsjettert med inntekter de nå ikke får. Og det må kuttes. I de samme europeiske klubbene utgjør lønninger mellom 50% og 70-80 % av klubbens totale kostnader.

Nå er det på tide at den internasjonale håndballfamilien setter seg sammen og lager planer, gjerne en plan A, en plan B og kanskje til og med både C og D. Men sånn det ser ut nå, kan det bare ikke gjennomføres!

Her hjemme på «bjerget» er det ikke like galt.

Først og fremst så er det to klubber, Vipers og Elverum, som tjener penger på deltakelse i Europacup. Vi andre tjener lite, ingenting eller taper penger på vår internasjonale deltakelse. Leger man til et par klubber til, så er det ikke mange av de andre klubbene som tjener særlig med penger på publikumsinntekter eller kamparrangementer før øvrig. I ØIF Arendal utgjør billettinntekter så lite som 8 % av totalomsetningen. Viktige 8 %, men ikke avgjørende.

Det som kommer til å være den store «skjærsilden» for norsk topphåndball er hvordan næringslivet kommer igjennom coranatidene. Og hva det gjør med næringslivets evne og vilje til å sponse fremover. Er det evnen og motivasjon til stede så vil det gå oss godt.

Så da skjønner du kanskje hvorfor det jobbes intenst med å bistå våre sponsorer selv om det ikke spilles kamper? Aldri har det vært viktigere at våre supportere, publikummere og alle som heier på ØIF Arendal, aldri har det vært viktigere at dere er lojale til dem som gjør det mulig. Til de sponsorene som gjør det mulig å drive toppidrett også fra Sørlandet og Arendal!

#StøttVåreSponsorer
#LittHverGangDuKan

castelle