Sondre Paulsen: – Det er en tid for alt

ØIF Arendals klubblegende og æresmedlem legger opp etter sesongen. Den tidligere landslagsspilleren kan se tilbake på 18 sesonger på toppnivå i én og samme klubb, men det er fortsatt en lang sesong igjen, sier klubblegenden.

– Kroppen har aldri vært finere, men jeg legger opp i tide slik at jeg kan leve med kroppen min også etter en lang, lang karriere i topphåndballen, sier Sondre Paulsen.
Han avslutter som en legende og som spilleren som har spilt flest kamper i ØIF Arendal. Han kommer etter alle solemerker til å toppe alle lister i uoverskuelig fremtid. Når vi skriver juni har han fullført 18 (!) sesonger i Øyestad IF/ØIF Arendal på seniornivå etter debuten i 2004.

Imponerende cv
Før Paulsen og ØIF Arendal skal avslutte sesongen med to seriekamper, cupfinalen i mai og sluttspill, kan han mimre tilbake om en lang og særdeles innholdsrik karriere. 40 landskamper, VM og EM-spill, e-cupspill, cupgull, tre seriemesterskap og ikke minst hans betydning for reisen Øyestad IF og siden ØIF Arendal har hatt og tatt i norsk håndball etter satsingen som startet i 2006. Han er full av beundring for klubbens varslede taktskifte og skulle gjerne ha vært ung og lovende på ny.
– Klubbens taktskiftet krever at man må trene og være med på alt. Jeg hadde ikke vært god nok om jeg ikke hadde trent. I flere har jeg sjonglert mellom familieliv, jobben i banken og håndballen. Alt har vært planlagt rundt terminlista. Skulle jeg ha vært med videre, måtte jeg ha vært med for fullt. Hadde jeg vært 25 år ville jeg har grint av glede av satsingen som Bjørn-Gunnar (red.anm: Bruun Hansen, daglig leder) har presentert, men jeg blir snart 34. Jeg misunner dagens unge spillere, for jeg gleder meg ikke til å legge opp. Det er litt trist, men jeg gir meg i tide, erkjenner han.

Det nye livet
Paulsen har naturlig nok ikke brukt mye tid på å forberede seg på et liv uten topphåndball, men en forsmak fikk han under pandemien.
– Jeg fikk vel en ufrivillig test på et liv uten håndballen da vi ble ufrivillig nedstengt våren 2020. Etter sesongen blir det annerledes, men når man har lagt ned så mye i og for en klubb kan man ikke bare lukka døra igjen og gå videre. Jeg kommer til å engasjere meg i klubben, eller kanskje i breddeklubben (Øyestad IF). Selv ble jeg lært opp av spillere som Preben Vildalen, Knut Martin Johnsen, Kjetil Øygarden og de andre spillerne som kom hjem fra proffspill da jeg var ung. Jeg føler for å gi noe tilbake til neste generasjon. Hvordan det blir og hvilke oppgaver jeg ønsker å bidra med får jeg komme tilbake til. Når sesongen er slutt skal jeg sette meg ned og kjenne litt hva jeg ønsker, forteller han.
– Er det ikke slik at når man har bestemt seg for å pensjonere seg, så har man egentlig gått av allerede?
– Ikke for meg, svarer han kontant og sier at han og kona i desember ble enige om at sluttstreken for en klubbkarriere utenom det vanlige skulle settes til sommeren.

Sagmugg
For alle som var vitne til Paulsens førsteomgang hjemme mot Elverum lørdag, kan skrive under både én, to og flere ganger på at det var en sulten ringrev som entret Sparebanken Sør Amfi.
– Jeg er fortsatt ekstremt sulten, så det er litt rart å i det hele tatt snakke om dette nå. For sesongen er ikke ferdig og jeg skal på trening i kveld. Samtidig var det godt for meg selv å kjenne at kroppen og hodet vil mye. Vi har to ekstremt viktige seriekamper, en cupfinale som betyr alt for klubb og by samt et sluttspill som venter. Mange har nok en tanke om at vi er ferdige, men det bor så mye i dette laget at denne sesongen på langt nær er over, fastslår han med sitt sedvanlige, tydelige engasjement.

Ullpledd
Paulsen er tydelig på at han ikke ønsker å være et ullpledd nederst på benken. Derfor kjennes det fint og riktig å ha tatt en avgjørelse når formen og erfaringene fortsatt gir ham gode opplevelser og adrenalin.
– Selv om fokuset er rettet mot sesongavslutningen, cupfinalen og sluttspillet, blir det veldig rart å kjenne på hvem han andre Sondre er – han som ikke er håndballspilleren Sondre. Håndball har definert livet mitt siden jeg var ung. Nå skal bare være familiemannen, bankmannen og kompisen Sondre. Det blir litt spesielt, medgir han.
Selv om klubblegenden, som startet som kantspiller, avslutter som bakspiller, har trent og vært dedikert fra morgen til kveld i over 20 år, har han mange personligheter som har bidratt til å forme håndballspilleren Sondre.
– Frank Egeland var helt avgjørende i barne- og ungdomshåndballen før han tok oss med videre opp på seniornivå. Der kom Kjetil Øygarden og Geir Vika Sørensen – som ga hele 1988/89-kullet ansvaret og sjansen på a-laget. Siden har ikke klubben sett seg tilbake. Deretter kom Leif Gautestad som løftet klubben opp i eliteserien, før Marinko Kurtovic løftet laget til å bli et vinnerlag. Det har blitt noen titler, sier han.
– Og flere skal det bli, legger han til raskt.
Mange trekkes frem, men omskoleringen fra kant til back ga ham et løft og ny giv.
– Marinko fornyet karrieren min da han plasserte meg som bakspiller. Jeg kunne igjen gå på trening og søke nye ferdigheter og læring. Det ga meg en vitamininnsprøytning. Ellers må familien selvfølgelig nevnes. Jeg er veldig, veldig takknemlig for støtten, friheten og alt som har lagt på plass for meg og min livsstil, sier han videre.

«Gutta på gølvet»
At Paulsen har et stort hjerte for klubbens frivillige er ingen hemmelighet. Laget bak gutta på banen er stort, romslig og har satt dype spor hos klubblegenden.
– Det er vanskelig å komme utenom de frivillige som står på rundt laget. Trygve, Tore, Roger, Per Egil, Peder og Jan. Harald Nilsen var endel av det da vi klatret oppover i divisjonssystemet. Gutta som selger billetter er de samme som solgte billetter i Nedeneshallen da jeg var 16-17 år, sier han og sikter til Tom og Arild Larsen.
Det var verken klubbens daglige leder, trener eller noen av medspillerne som først fikk høre om avgjørelsen om at karrieren har sin siste vår.
– «Gutta på gulvet», de vet godt hvem de er, har jeg som regel en prat med rett etter hver kamp, og de gutta var blant de første jeg fortalte at jeg skulle legge opp. De har vært med i mange år, noen i lang tid, og andre har kommet til i de senere år, sier han takknemlig.

– Og Svermen?
– De har vært med på turen hele veien, og mange av dem mange år før Svermen i det hele tatt var etablert. Her er det både naboer fra Nedenes, gamle barnehagelærere og andre kjente som har kommet til, og det er gøy.Jeg har familie og venner som har sittet på de samme stedene i hallen i alle år, noen rundt Svermen, noen bak benken. Et lite blikk opp, så er de som regel på plass. Det er også andre trofaste supportere som har faste plasser og som jeg alltid vet hvor sitter. Det er en stor håndballfamilie som jeg har fått være en del av i mange år, forteller han videre.

Livsstil
For med en rekke landskamper, 18 sesonger på toppnivå, status som klubbmann, klubblegende og æresmedlem har det blitt høydepunkter som knapt får plass nok mellom to permer.
– Hvor skal jeg begynne, humrer han.
Han blir stille – litt lenge for Paulsen å være.
– Livsstilen. Håndball som livsstil er nok høydepunktet samlet sett. Jeg er en av få som elsker oppkjøringer. Det er denne hverdagen med blod, svette og tunge bakkeløp som er fest for meg, humrer han igjen.
For ingen fest uten hverdag – og etter klubblegenden vil kultur, treningsvilje og dedikasjon stå igjen som dels beskrivende for hans prestasjoner, innsats og betydning for idrettseventyret ØIF Arendal har vært og fortsatt er.
– Cupfinalen i 2014 og opprykket i Moss står selvsagt høyt oppe. Seriemesterskapene likeså, men det er livsstilen og hverdagen som henger høyest. Det er det som skaper resultater, fastslår han.

PW-tap i G12-klassen
Søndag venter Haslum, Anders Røe og Nicolay Hauge. De to Haslum-spillerne er har fulgt ham fra dueller langt ned i aldersbestemte klasser og frem til, ja – søndag ettermiddag. Duoen spilte da for Njård.
– Vi tapte mot Njård i finalen i Peter Wessel Cup som 12-åringer. Anders (red.anm: Røe) satt inn seiersmålet på direkte frikast etter at tiden var gått ut. Det er det verste tapet i karrieren min. Det var så bittert at jeg nesten ikke kan beskrive det. Jeg vet at jeg har den sølvmedaljen pakket ned i en kasse et eller annet sted her hjemme. Grusomt, mimrer han.
På laget spilte også en rekke andre klubblegender som har gledet mange håndballentusiaster: David Svenningsen og Eirik Heia Pedersen er to av 88/89-generasjonens mest kjente ansikter i håndballbyen Arendal foruten Paulsen selv. Heia Pedersen la som kjent opp etter forrige sesong, men gjorde som kjent comeback i høst. Heia Pedersen og Paulsen er nære venner. Hans tidligere lagkamerater Magnus Jøndal og Einar Ingi Hrafnsson er også nære venner. Jøndal la som kjent opp etter OL i Tokyo i august. Det samme gjorde Bjarte Myrhol, som Paulsen snakker varmt om. Den aller beste spilleren han både møtt og vært lagkompis med er Sander Sagosen.
– Det er mange, men Sander er Sander, sier han.
Neste sommer kommer han til Trondheim for å fronte Kolstad storsatsing. Hører vi sagmugg?
– Når kommer ditt comeback til høsten?
– Du må ikke spør om det her. Om klubben spør, blir det vanskelig å si nei. Jeg er en klubbmann, vet du, sier han med ettertrykk.

Og ekte klubbmenn spiller cupfinaler. For når vi skriver 14. mai er det ingen benk som skal varmes. Det er Sondre Paulsen vi snakker om. En klubbmann for historiebøkene.

Et cupgull og nye sluttspillfinaler vil være et verdig punktum. Intet mindre.