Pappa Kjetil Øygarden og sønn Henrik Øygarden: – Nå er det hardt arbeid, hardt arbeid og enda mer hardt arbeid som gjelder

I dag ble det kjent at Henrik Øygarden (17) blir en del av ØIF Arendals tropp kommende sesong. Nå begynner neste kapittel i den harde veien til topps. Pappa Kjetil lover sønnen en solid mengde og nye doser med hardt arbeid, motgang, utålmodige timer på innbytterbenken og klare prioriteringer når kompisene koser seg «ront elva».

-Nå begynner den harde veien, men jeg skal gjøre alt for å få spilletid i løpet av sesongen. For selv om jeg er ydmyk skal den beste midtbacken spille. Jeg har planer om å bli skikkelig god, og da er det en drøm å få lov til å bli en del av norsk toppklubb allerede nå. Sjansen som André og klubben har gitt meg nå, skal jeg ta vare på. Jeg tar med meg en god porsjon selvtillit når oppkjøringen kastes i gang. Jeg gleder meg til å lære av de beste på treningsfeltet hver eneste dag, sier en spent, ydmyk og litt stolt Henrik Øygarden (17) – sønn av ØIF Arendal-legenden Kjetil Øygarden.

Litt historie
La oss ta det første først. Kjetil Øygarden var en av hovedarkitektene bak ØIF Arendals gjennombrudd som toppklubb i Norge. Før han og kona Siv M. Øygarden vendte hjem etter årtusenskiftet, hadde ekteparet proffspill i Sveits på cv’en. Kjetil hadde også med seg erfaring fra spill på høyeste nivå for Kristiansand IF. Det var en mann for sine ambisjoner som meldte flytting til hjembyen. Han kom hjem til Øyestad IF som klamret seg fast, men endte som heisklubb mellom 1.divisjon og 2.divisjon.

Det etter hvert så berømmelige juleselskapet i romjula i 2006, der planen om å komme seg ut av håndballens bakgård og opp i topphåndballen ble meislet ut. Tre år senere sto klubbens navn på terminlista for eliteserielag. Eks-proffen Kjetil Øygarden fikk sin drøm oppfylt, både som trener, sportslig leder, kaptein og ikke minst som spiller da Sandefjord ble nedsablet i serieåpningen i september 2009, i en utvidet Nedeneshall for anledningen. På tribunen satt mamma Siv og den gang lille Henrik på 5 år. Nå blir rollene endelig snudd om. Pappa Øygarden sitter på tribunen, mens sønnen skal kjempe om spilletid i klubben som har blitt fast inventar i toppen av norsk håndball. Nå skal Henrik i gang med et nytt løp for å bli neste bla’ Øygarden på toppnivå i Norge.

Hardt arbeid trumfer talent
– Ydmykhet, lærevillighet og hardt arbeid over tid trumfer talent. Han skal lære seg å takle motgang. Det er ingen kjære mor som venter ham, men i dag er jeg og Siv først og fremst stolte foreldre, sier Øygarden til oifarendal.no, før han fortsetter:
-Henrik og de andre 2003/2004-guttene på rekruttlaget har allerede gått en god skole allerede, men nå begynner et nytt kapittel. Vårt oppdrag som trenere er å få med flest mulig, lengst mulig. At dette miljøet får frem spillere som tar steget inn i topphåndballen er en bonus og ekstra gledelig. Samtidig er jeg ikke bare stolt av Henrik – som trener og far, men også av alle på rekruttlaget som møter på trening og ikke minst jobber beinhardt, sier pappa og mangeårig trener for Henrik og 2003/2004-laget, Kjetil Øygarden.

Sønnen deler tydelig – ikke så overraskende kanskje – farens oppfatning og virkelighetsforståelse hva som venter 17-åringen fremover.
– Jeg tok egentlig valget om å satse på håndball som 12-13 åring. Det betyr at jeg allerede har prioritert tydelig de siste årene. Det blir nok smått med russetid eller andre festligheter, men i det lange løp trumfer opplevelsene som forhåpentligvis venter meg på håndballen slike ting. Å prioritere riktig er en del av livet som toppidrettsutøver. Om man ikke tar det innover seg, tror jeg sjansen for å lykkes er liten, mener Henrik.

-Nøkkelen blir å ha kontroll på forventningene. Her tror jeg mange talenter bommer, sier Øygarden.
-Som?
-Jeg mener at forventningssamtalen aldri kan tas mange nok ganger med unge spillere på vei og opp og frem. Det er også enda vanskeligere nå enn for 10-15 år siden og ta steget fra ungdomshåndball og opp til å bli en etablert toppspiller. Spillere som Sondre (red.anm: Paulsen) og Eirik (red.anm: Heia Pedersen) gikk gradene fra 2.divisjon, til 1.divisjon til eliteserien. Som følge av corona-situasjonen hopper Henrik og de andre som blir hentet opp bukk over den utviklingstrappa. Derfor blir det også viktig at dialogen med André Jørgensen Hofstøl blir god. For talenter i denne alderen må også få spilletid på 2.divisjonsnivå, men det var ikke mulig etter 12. mars i fjor og denne sesongen, sier Øygarden.
All seniorhåndball under 1.divisjon har som kjent vært avlyst etter 12. mars i fjor.

– Samtidig må han og andre unge talenter som får slike sjanser prioritere knallhardt. Det blir en del timer i styrkebua og med joggeskoa på beina, når det er fest og moro i nabohuset. Det er disse valgene over tid som utgjør forskjellen på å bli en brukbar håndballspiller og en solid håndballspiller på øverste nivå. Han må gjøre det selv. Han kan ikke klage på manglende spilletid eller slike ting. Det eneste han kan gjøre noe med, er det han kan gjøre noe med. Det er hardt arbeid vi snakker. Sikkert kjedelig, men slik er det, fortsetter Kjetil.

1,85 meter over strømpelesten
Henrik Øygarden har de siste årene utviklet seg til å bli en såkalt toveisspiller – en håndballspiller som både spiller forsvar og angrep. Den økte spesialiseringen har gjort at stadig flere spillere byttes ut forsvar til fordel for rene angrepsspesialister.
– Det er en klar fordel i dagens moderne håndball. Tempoet er også langt høyere enn da jeg spilte. Henrik har også utviklet gjennombruddsspillet sitt, utviklet flere skuddvarianter og begynner å få en godt blikk for linjespiller. Alt er opp til ham selv, fastslår Kjetil.
Selv om 1,85 meter over strømpelesten kanskje ikke er det første man tenker på når man tenker internasjonal håndballspiller, trekker Henrik frem en rekke midtbacker under 1,90 meter. Den fremste av dem alle, er kanskje sveitseren Andy Schmid – tryllekunstneren med hovmesterblikket.
-Det har blitt noen timer med spoling frem og tilbake på Youtube for å lære detaljer og teknikk. Det er helt vilt det han driver med egentlig. Jeg må lære av de beste. Nå er det opp til meg å vise at det å satse på meg er en god avgjørelse, avslutter Henrik Øygarden.
Eller?
-Du må få med at jeg er svært takknemlighet for støtte og veiledningen både mamma, pappa og alle rundt håndballen gir hver eneste dag, skyter han til sist.

Også mamma Øygarden har noe hun skulle ha sagt.
– Om ikke Kjetil vil si tydelig at vi er stolt av ham, så får jeg som mor si det. Vi er stolte av Henrik. Nå er det bare opp til ham selv hvor denne historien ender, men vi skal støtte opp så godt vi kan videre. I dag er vi veldig stolte, men i morgen begynner en ny, lang og hard vei for Henrik. Det blir ett nytt liv for ham, skyter mor Siv M. Øygarden inn på sedvanlig vis.

For er det én ting det er tradisjon for hos Øygardens, så er det hardt arbeid – og hardt arbeid gir som kjent resultater. Denne historien er neppe ferdigskrevet. Og, det står alltid en mor bak det hele.