KOMMENTAR: – Hvorfor ikke?

Det er mange som er enige om at gapet mellom Elverum og ØIF Arendal har blitt mindre den siste måneden, men er storformen nok til å kjempe meritterte østerdøler i senk?

For å ta en lang historie kort. Våren 2021 herjer. Rema 1000-ligaen er stengt ned. Sluttspillet kom aldri i gang. Landet er i praksis stengt ned for både andre og tredje gang. Alt står på vent her hjemme. Samtidig spiller Elverum Champions League i en lukket pandemi-boble. I Arendal er spillere, trenere og deler av administrasjonen permittert. Siden benytter flere av spillerne i ØIF Arendal seg av anledningen til å si opp kontrakten og finne nye klubber. Om ikke det var krisestemning, så var det ikke veldig langt unna. De ubehagelige og knallharde grepene sørget for at klubben kom seg gjennom våren. Nyheten om at klubblegenden Eirik Heia Pedersen la opp krydret en heller laber vår enda mer surt for alle som er glad i ØIF Arendal. Hva nå?

Fremover
Utover forsommeren ble den danske forsvarsgeneralen Frederik Børm presentert som ny ØIF Arendal-spiller. En overgang som snudde litt på forestillingen om at det kun er norske spillere som vender snuten sydover og ikke motsatt. Siden kom Ivan Eres fra tysk topphåndball og da sørlendingene nøt finværet på sommeren var det klart at tidligere landslagsspiller Magnus Søndenå byttet ut Danmark og Ribe-Esbjerg med ØIF Arendal. Optimismen kom stille og rolig tilbake. Bak lå og ligger hardt arbeid.

Sesongen startet på beste vis med storseier i NM, i kvaliken til EHF European League gikk som smurt og erkerival Kristiansand ble sendt hjem til Abra Havn – et vondt møte med ØIF Arendal rikere. Noen seire senere var optimismen for på vei tilbake. I bakgrunnen lurte pandemien. I åttendelsfinalen i NM ble Kolstad beseiret i Trondheim, i kvartfinalen ble Halden sendt hjem med syvmålstap og i Lørenskoghallen ble det full fyr i teltet i semifinalen. Likevel, utover høsten gikk laget på et par solide blemmer. Det gjorde vondt. Tapene mot Halden og Fjellhammer gjorde vondt. Uavgjortresultatet og tapet mot Kolstad likeså. Veldig vondt.

Pause
Etter EM-pausen i januar var det et tilsynelatende et tungt, godt trent ØIF-mannskap som møtte frem. Tønsberg Nøtterøy ble løpt i senk tidlig i februar. Fra spillerne og trenerne var mantraet – nesten uten unntak: «Vi sikter oss inn mot sluttspillet. Det er det vi jobber mot. Vi må analysere».
I mars kom nye nedturer. Runar og Drammen ble for sterke.  Flashbacket til høstens blytunge opplevelser kom snikende, men mot slutten av mars var det lukten av Elverum som ble starten på en vår- og forsommer – som så langt har stått i sterk kontrast til høstens heller ustabile form.
ØIF Arendal gikk til frontalangrep på Elverum i Sparebanken Sør Amfi. Etter hvilen viste seriemesteren bredden i troppen og tok seieren hjem til Innlandet.

Noe var likevel i gjæret, for i neste kamp ble Haslum på desperat poengjakt beseiret. 9.april ble Kristiansand stående som hyggelige verter i Aquarama. En maktdemonstrasjon stod igjen. I sluttspillet ble bronsevinner Runar Sandefjord stående igjen på perrongen da et ØIF-mannskap på sluttspilljakt møtte opp i Runarhallen. En solid 7-målsseier bar bud om noe større. Ei halv uke etter ble Martin Lindell, Kenny Ekman og Leif Gautestad sendt hodestups ut av sluttspillet. Siden skjøt ØIF Arendal-spillerne ut av startblokkene i den første semifinalen mot Drammen i Drammenshallen. Bragden ble gjentatt mandagen etter.

Og her står vi. ØIF Arendal er i flyten. Energien er tilbake og gutta har troen.

For, det har skjedd større undre enn at ØIF Arendal har beseiret Elverum i en håndballkamp. Så, hvorfor ikke?

Kommentaren er skrevet av ØIF Arendals nettredaktør.