I ukens portrettintervju har vi tatt en prat med Kristijan Jurisic om de kommende kampene, men også om hvordan han var som barn og hva som interesserte han mest den gang. Nå avslører målvakten at han hadde store drømmer, men da nødvendigvis ikke innenfor håndballen.

Kristijan Jurisic, ØIF Arendals sisteskanse, er i sitt livsform fortiden, det har Marinko Kurtovic utalt ved flere anledninger og det med god grunn. For Kristijan har virkelig stengt buret og vært match avgjørende ved flere anledninger. Men i ukens portrettintervju forteller hovedpersonen selv at drømmen har ikke alltid vært å stå i mål og stenge buret på håndball banen. Han forteller om at han som liten hadde en annen stor sports drøm…

– Jeg har vært interessert i mange sporter. Bandy, hockey, håndball, fotball og motorsport.

Det var nemlig den sistnevnte sporten som var Kristijan sin store lidenskap, men kanskje ikke helt på den måten en skulle tenke seg.

– Hehe, Når jeg var liten så var det rally som var gøy. Petter Solberg var jo på toppen da. Det var veldig stas. Så jeg husker at jeg satt hjemme foran TV med ratt og pedaler. Etter i etappene holdt jeg intervjuer for meg selv. Det var det som var drømmen, men samtidig holdt jeg på med så mye annet, jeg spilte jo fotball og håndball og… Ja alt mulig!

– Videre så ble det mer fokus på de andre sportene, for det var mer oppnåelig enn å bli rallysjåfør, sier Kristijan Jurisic.

Han forteller at han kan gå med på å bli kaldt «sportsidiot», i hvert fall visst en spør ØIF Arendals sisteskansen sin samboer.

– Hehe, ja jeg er vel det, selv om jeg ikke føler det helt selv, men visst du spør min samboer så sier hun nok ja!

Men interessen for motorsport er fortsatt sentral hos Kristijan Jurisic. Han går nemlig fortsatt opp i å følge med på motorsport på et generelt nivå, men nå er det mest interesse for Formula 1 (F1).

– Hehe, på fritiden min sitter jeg ofte og ser på motorsport ja, men det er nok mest formula 1.

Selv om Kristijan var og er veldig interessert i motorsport, så var det slettes ikke tilfeldighetene som gjorde at han endte opp der han er i dag.

– Pappaen min har spilte mye håndball. Så han var tidlig på at jeg også skulle spille håndball. Jeg begynte ganske tidlig med det, men syntes ikke det var så veldig gøy. Så jeg tok en pause i et år for jeg spilte litt bandy i stedet.

Han fortsetter…

– Men så begynte jeg med håndball igjen når jeg gikk i 3 klasse. Da spilte jeg riktig nok ute og jeg følte jeg var god ute også, men når jeg var 10 år så fant jeg ut at jeg skulle stå i mål. Grunnen for at jeg valgte det var at jeg generelt sett likte å stå i mål innenfor alle idretter. Det var også en periode hvor jeg lurte på om jeg ville begynne å stå i mål som ishockey keeper, men der fikk jeg nei fra mor og far, smiler han.

Etter hvert så fikk han beskjed om at han måtte velge en idrett, da var valget til Kristijan enkelt. Det var håndballkeeper han skulle bli. Videre forteller han at det har vært hans far som betydde og fortsatt betyr aller mest for hans håndballkarriere.

– Han tilbrakte nesten like mange timer i hallen som jeg gjorde, men da fra tilskuerplass, spesielt når jeg tok steget opp i eliten. Da satt han der gjennom alle treninger.

Han fortsetter men en litt stolt undertone…

– Han har vært mange timer i hallen og har kjørt meg frem og tilbake til trening. Han var også trener for meg i tidlig alder… Min far har vært veldig viktig for meg og han er fortsatt det. Han står på og støtter både meg og for min søster (som også står i mål) og er ofte på kamper dersom han kan det.