I formiddag kom nyheten om at klubblegenden Eirik Heia Pedersen legger skoa på hylla. I kveld handler det om å sette hans innsatsen i perspektiv. Gjennom helgen kan vi hylle hans betydning og prestasjoner for ØIF Arendal. Det er ikke småtterier.

Eirik Heia Pedersen legger opp.

For i ØIF Arendal handler det ofte om en mannsalder. Erik Smedsrud har vært leder i en mannsalder. Kjetil Øygarden sto på før, under og etter Gautestad-revolusjonen, Sondre Paulsen står på banen i minst én sesong til. Vi snakker mannsaldre.

Eirik har stått til disposisjon, helt siden klubben kavet på bunnen av 1.divisjon for 15 år siden. I håndballsammenheng er dette en mannsalder, i én og samme klubb! Det er nesten ikke til å tro hva Eirik har bidratt til siden over 15 sesonger. For det er verdt å minne om at det var ØIF Arendal som brøt gjennom den daværende austagderske idrettslydmuren da klubben entret nasjonal scene i 2009. Han sto der som den største selvfølgelighet. Han gikk foran. Siden har han stått der. Bautaen.

Lite innblikk
Dette er kun et lite innblikk i hva den tidligere kapteinen, forsvarskjempen, arbeidshesten, poteten og ikke minst klubblegenden har vært med på. Les gjerne med andakt:

  • Debuterte på seniornivå for ØIF i 2005
  • Nedrykk fra 1.divisjon i 2007
  • Opprykk til 1.divisjon i 2008
  • Opprykk til eliteserien i 2009
  • 4.plass i debutsesongen i eliteserien i 2009
  • Sluttspillfinaler
  • Seriegull i 2014/2015
  • Cupgullet i 2014/2015
  • Seriegull i 2015/2016
  • Seriegull i 2018/2019
  • Satt inn mål nummer 1000 (!) for ØIF Arendal i 2018 (e-cup unntatt)

Deretter kan føye til en haug med bestemannspremier, medaljer i sluttspill og seriespill, solide prestasjoner i europacupene, en vinnervilje som faktisk lyser i øynene hans og ikke minst rollen som bærebjelke. Den siste rollen står igjen ikke bare som ord, men i sannhet. En kropp som forserer det man ikke kunne tro kunne forseres. Når spillere som Eirik legger opp, er en epoke over. Et navn går over i historiebøkene. Et navn enhver arendalitt, sørlending og alle andre som mener å vite noe om norsk håndball, kjenner til.

I dag kom nyheten om han har sagt stopp. I kveld kan en liten hyllest være på sin plass, i morgen starter livet uten Eirik i spillertroppen. Det viktigste er likevel hva som er igjen etter ham i garderoben. En vinnerkultur står igjen. En kultur som handler om å være best. En kultur som har endret seg fra ræger og pils på sjøen – til å ville markere seg i norsk håndball og i Europa. Eirik har vært en kulturbærer i håndballrevolusjonen på Sørlandet. En kultur som handler om å blø for drakten. Han har blødd så mye for drakten, laget, samholdet og lagkameratene at kroppen verker. En ekte håndballkropp har sagt stopp.

Nå skal hans kone og barn få ham til odel og eie på full tid. Vi andre takker for minnene og kulturen som står igjen. Selv om det alltid kommer en tid for alt, vil det likevel bli litt tomt når håndballkamper igjen skal fylle Sparebanken Sør Amfi med begeistring og samhold.

Takk, Eirik!

Kommentaren er skrevet av ØIF Arendals nettredaktør.

PS: Eirik skal selvsagt bli takket av på beste vis når pandemien tillater en feiring som står i stil til innsats og betydning.