Arna (91) startet håndballen etter krigen – er på «alle» ØIF Arendal-kamper! – ØIF Arendal

Arna (91) startet håndballen etter krigen – er på «alle» ØIF Arendal-kamper!

Det startet med en litt oppgitt Arna Jacobsen som ikke likte den nye billettappen. Det endte med et fantastisk møte, app-opplæring og en ennå mer fantastisk «historietime»!

Det er ikke alle forunt å bli 91 år gammel. Og det er langt fra alle forunt å bli 91 år gammel og være 100% klar i både kropp og «topp». Men sånn er det altså med Arna Jacobsen.

– Jeg er en ivrig ØIF Arendal-supporter. Følger med klubben på Facebook og nettsider og forsøker å få med meg alle de kamper jeg kan. Og når Agderposten kommer ser jeg alltid etter ØIF Arendal-stoff. Er det noe, så er det det første jeg leser. Sist ØIF spilte kamp var jeg litt «klein» så da fikk jeg ikke sett kampen. Men på lørdag kommer jeg igjen.

Arna er både munter og glad. Spesielt glad var hun for at klubbens daglige leder Bjørn-Gunnar Bruun Hansen hadde tatt med seg selveste, Marinko Kurtović, på et hjemmebesøk hos den trivelige damen.

Storfint besøk

Dog, det hele startet ikke like trivelig som det ble avsuttet.

For kontakten startet med en fortvilt melding på ØIF Arendals Facebook-sider fra hennes sønn, Rolf-Gunnar Jacobsen. Har fortalte at nå var hans mor oppgitt. Nå ville hun ikke på flere ØIF Arendal-kamper. For nå var det blitt for komplisert å få seg en billett til kampene.

– Det var ikke annet å gjøre enn å ringe til Arna, tenkte Bruun Hansen. Og så gjorde han nettopp det. I den telefonsamtalen ble det avtalt at ØIF Arendal skulle komme hjem på besøk hos Arna for å se om vi klarte å lære bort hvordan appen virker.

Og derfor møtte klubblederen hjemme hos Arna og med seg hadde han altså selveste hovedtreneren, Marinko Kurtović. Og gjett om de ble tatt godt i mot!

– Tenk så flott at du tok med så staslig besøk. Det var ordentlig «gilt», kommer det når hun åpner døren for dem begge og inviterer dem inn i sin leilighet på Kystveien.

Arna hadde baket kake og gjort klar kaffe. Og etter en liten omvisning i leiligheten var det tid for den store spenningen. Opplæring i appen.

Arna får opplæring på ØIF Arendal-appen

– Jeg har 11 olderbarn og mange barnebarn, kommer det muntert når telefonen hentes frem. Så jeg har allerede fått hjelp til å laste ned appen, ler hun.

Og med litt rettledning og overføring av et sesongkort som klubben spanderte på henne, tok det altså ikke lange tiden før hun mestret appen så godt som noen. Ikke minst til Marinkos store forlystelse.

– Jeg er mektig imponert. Hun tok dette raskere enn jeg klarte, skryter Marinko etter å ha sett Arna gjenta øvelsen tre ganger etter hverandre uten noen hjelp.

– Dette skal jeg da klare, ler Arna før hun legger til. Men jeg ville sette stor pris på et plastkort ved siden av. Det siste kom med en ruvende varm latter.

Så var det Arnas tur til å fortelle historier. Og det var to lydhøre tilhørere hun fikk da hun gikk igang.

– Rett etter krigen var det vi satt sammen et styre og laget et håndball-lag her i Arendal. Arendal BK eller Arendal Ballklubb var navnet vi valgte. Første formann het John Staalesen. Og dattera hans bor over meg her nå, hun var ikke født den gangen, ler Arna.

Styret i Arendal Ballklubb i 1946, Arna bak til høyre.

Arna fortalte om selvsydde drakter i lyseblått og om håndballturer med den nystiftede klubben.

Og Danmarksturer lenge før det var noe som het Color Line…

– Vi reiste over sjøen med en gammel fiskeskøyte som lukta «verre». Alle lå på dekket alle sammen og det var sånne svære bølger. Vi ble syke og lå og kastet opp alle som en.

– Så kom vi fram til Silkeborg og skulle spille, jeg tror vi tapte 10-0! Men moro hadde vi det altså!

Det var hyggelig å møte håndball-ungdommer fra hele norden sånn retter etter krigen kunne hun fortelle.

– Vi reise på vennskapskamper med finske, svenske og danske lag i årene etter krigen. Og vi ble innkvartert privat, sånn var det den gangen. Jeg husker godt at min mor tok i mot nesten hele håndball-lag rett som det var.

Slik så spilledraktene ut rett etter krigen

Hun minnes også at de svenske guttene hadde spesielt fint tøy når de nordiske ungdommene møttes. De hadde ikke hatt krigen tett på seg som i Norge og Danmark og hadde derfor hatt tilgang på klær i motsetning til sine håndballmotstandere.

– Jeg så et par kjekke svenske gutter og ropte etter dem om vi skulle bytte bukser. For det vi hadde var jo bare «lappete» greier.

– Så var vi på dans på kvelden. Og da møtte vi de samme guttene. Han jeg hadde ropt til tidligere på dagen fulgte meg hjem og da vi skulle skilles, kom han med en pakke og det var disse flotte fløysbuksene.

Hun ler så hun nesten ruller ut av sofaen til stor forlystelse for besøket hennes. De fikk høre at det var Arnas bror som til slutt endte opp med det som ble Arendals flotteste bukser etter krigen!

Vertskapsfamilie i Løkken og Silkeborg på besøk i Arendal

– Den gangen da vi startet opp var håndball en utendørssport. Vi spilte der hvor Rørlegger Halvorsen holder til nå, på Myrene. Morsomt er det at i dag er det min sønn som eier rørleggerforretningen.

Både Marinko og Bjørn-Gunnar lot seg imponere og fascinere av både dama og historien. Og så imponert var hovedtreneren at han ville så gjerne gjøre ekstra stas på Arna.

– Når du kommer på kamp i Sparebanken Sør Amfi på lørdag, så skal vi finne en god anledning til å overrekke deg en ØIF Arendal-drakt. Men da må du love å ha den på deg!

– Bare jeg får en som er stor nok, så er ikke det noe problem!

For en fantastisk dame.