KOMMENTAR: En (1) mannsalder gir endelig mening

25 (!) års innsats på styrerommet i breddeavdelingen og i eliteklubben gir mening til flere postulater og begreper, skriver ØIF Arendals nettredaktør.

Å bøye seg i støvet. Å hoppe etter Wirkola. En mannsalder. Kjært ord og kjære begreper har mange betydninger. Det eneste som er sikkert i dette tilfellet, er at Eriks innsats ikke lar seg kopiere med det aller første. Faktisk ikke på 25 år.

For uten Erik hadde ØIF Arendal neppe vært eliteseriespill. Det betyr ikke at han har vært alene, snarere tvert om. Men, og det er et stor men her: Erik var lederen som fikk årsmøtet i 2007 med på satsingen, som skulle kulminere med eliteseriespill i Nedeneshallen fra og med 2009. Eventyrets «Det var en gang» hadde fått sin begynnelse. Erik var lederen som gikk foran.

For det hjelper lite med verken gode trenere, spillere som trener mye, spillere som flytter kultur og et begeistret publikum – hvis ikke klubben som står bak kan bære. For man er aldri bedre over tid, enn hva klubbkontoret og et styre klarer å bygge opp. For Erik har vært klubbens trofaste tjener i det som i kjærlighetslivet kalles sølv-bryllup. Få blir vel overrasket om Erik sitter på ærestribunen når ØIF Arendal tar nye gull i 2046. For noen er faktisk gift med klubben i sitt hjerte. Det blir gull av slikt.

I avskjedsintervjuet på klubbens eget nettside sier han det tydelig: Det var nære på at all håndballaktivitet ble lagt ned for 20 år siden. Det var få eller som meldte seg til lederverv og andre verv en organisasjon må ha for å i det hele tatt kunne melde på lag i seriespill. Historien husker alle som er ØIF Arendal nær: Erik tok gjenvalg. Erik sto der da klubben lå med brukken rygg.

Siden har han stått som en påle gjennom nedrykk, opprykk, tøffe økonomiske tider, seriegull, da Ændal overtok Spektrum og Oslo i romjula 2014, omdiskuterte trenerskifter, vært vitne til at selve sjelen – Nedeneshallen – ble byttet ut med Sparebanken Sør Amfi og nye, uante muligheter, nye livsvarige bekjentskaper i form av spillere, trenere, dugnadsapparatet og andre ildsjeler, et engasjement og ikke minst sett klubben i hans hjerte bli et idrettslokomotiv på Sørlandet. Lista er lengre en lang. Punktum er heller ikke satt. Han fortsetter som leder i valgkomiteen og Smedsrud – og kona Astri, blir neppe å finne utenbys når klubben i deres hjerte byr opp til dans i årene fremover. De er begge en del av klubbens genmateriale.

For det er nemlig slik at man ikke kommer noen vei som organisasjon, om ingen tar på seg de formelle vervene. Det har Erik gjort. Ikke bare én gang, men flere ganger enn noen kan kreve. Ingen kan kreve det Erik har gjort for håndballen her i byen. Historien kjenner vi. Begeistringen har alle oss håndballentusiaster kjent på sammenhengende siden det lavmælte, joviale æresmedlemmet inntok scenen. Han har stått der, trygt bak sceneteppet. Bautaen.

Vi kan fremover trygt snakke om «å organisere etter Erik».

Av Tore Abrahamsen, nettredaktør