Rivalmøte som betyr alt: – Full krig, og jeg elsket det!

Når ØIF Arendal og Elverum møtes, er det mer enn bare en kamp. Det er følelser, historie og en rivalisering som har vokst seg større for hvert år. For Kenny Ekman er dette et oppgjør han aldri kommer til å glemme.

– Det har vært et rivalmøte delux helt siden jeg kom til Arendal. Det har bare blitt verre og verre, i den beste betydningen. Det er alltid en kamp som betyr noe for begge lag, sier Ekman.

En kamp som lever sitt eget liv

Elverum og Arendal er to av de største klubbene i norsk håndball, og når de møtes er det aldri tilfeldig.

– Det spilles bra håndball, men det er tøft og det er krig. Det handler ikke bare om to poeng – det betyr noe. Uansett om det er seriekamp, NM eller sluttspill, så står det mye på spill. Og det merkes, sier han.

Med fulle tribuner og supportere som lever for hvert sekund, settes rammen for det som ofte er sesongens mest intense oppgjør.

– Det er de to beste publikums­lagene i serien. Supporterne er ivrige på begge sider, og det gjelder ikke bare på banen – det smeller på utsiden også. Klubbene har kjempet mot hverandre i mange år, og det finnes en rivalitet mellom byene også

– Du aksepterer ikke å tape en centimeter

Kenny Ekman vet bedre enn de fleste hva som kreves i disse kampene. Han har vært midt i det – i dueller, i dramatikk, og i kampens hete.

– Jeg håper følelsene er på riktig plass hos alle, for dette er noe annet. Alle kamper teller, men mot Elverum har du blod på tann fra start. Du aksepterer ikke å tape en eneste duell – det er full krig, sier han.

– Å få oppleve disse kampene har vært fantastisk. Rammen i både Sør Amfi og Terningen Arena er noe helt spesiell. Det er bra håndball og det er tøff håndball. Jeg spilte litt tøft selv, og skapte kanskje litt trøkk rundt det. Men det er disse kampene som har vært noen av de gøyeste i mitt liv.

Tette kamper, store øyeblikk

Det er spesielt én kamp som har brent seg fast i minnet til Ekman.

– Vi vant i Terningen og ledet 1–0 i sluttspillet. På slutten ble det en dommersituasjon mellom Pujol og Baskår Pedersen – de blåste brøyt, og vi kunne ha vunnet. Det betydde så mye. Jeg husker at hele benken vår løp ut på banen – det var fullt av følelser.

Han mimrer også tilbake til dueller og verbale kamper med både Poklar og Kalle Björkman.

– Det har vært mange gode fighter. Vi meldte på hverandre, men det var aldri stygt språk – bare tøft. Det har vært mange svensker der oppe, og mange gode håndballspillere. Det har vært noen virkelig gode møter.