Han er langt, langt fra ferdig. Han har spilt håndball i ØIF Arendal siden før klubben rykket opp. Han synes det er drivende moro at klubben er i rivende utvikling. Og han er topp motivert for å bryte nye barrierer. Sondre Paulsen har ikke tenkt å gi seg for dem som fryktet det!

– Den hender at jeg sitter i bilen på vei hjem fra jobb. Og at tankene flyr til hva som skulle vært i den perioden vi nå er inne i. Hadde alt gått som vi ønsket, skulle vi ha sittet i en buss til eller fra Elverum og spilt sluttspillsfinaler. Så «oppdager» jeg at jeg «plutselig» står parkert på utsiden av eget hus, med musikkanlegget på fullt og adrenalinet så høyt at jeg kunne gått rett inn og spilt kamp. Kan ikke gi seg når man fremdeles er «der», forklarer Sondre Paulsen. Like rolig som han alltid fremstår.

Ja, selv i kampens hete og med nettopp adrenalinet pumpende så kraftig at egen puls kan høres som trommeslag i øregangen. Selv da fremstår Sondre som både sindig, veloverveid og imøtekommende. Det siste gjelder ikke for motstanderne som støtt og stadig lar seg overrumple både av en «fanden-i-volsk» gjennombruddskraft eller noen kjappe froskskudd. Ja, det eller frispillinger av egne lagkamerater da.

Sondre: – Det er viktig for oss fra Arendal å kunne markedsføre byen vår

Sondre Paulsen har ikke tenkt å gi seg. Nå har han signert en ny ett-årskontrakt med ØIF Arendal. Og faktum er at det er svært lenge siden han bestemte seg for at håndballkarrieren skal fortsette.

– Prosessen med re-signering startet vi veldig tidlig. Jeg har hatt en fin dialog med klubben og vi vært enige hele veien. Muntlig tror jeg vi var enige så langt tilbake som i januar/februar. Kontrakten undertegnet vi i mars, da Marinko også var litt tilbake. Det har vært viktig å få optimalisert totaltsituasjon slik at jeg klarer å levere bra hver eneste uke. Som familiefar og med jobb, trenger man noen tilpasninger i forhold til totalen. Det er på plass, forklarer han.

– Så lenge kroppen er bra og motivasjon er der, ønsker jeg å spille håndball. Det ville vært veldig rart å sitte på tribunen når hverken kropp eller hode er ferdig. Nå har jeg ikke tenkt å spille til kroppen er «ødelagt», men jeg føler jeg har flere gode sesonger foran meg og at jeg har mye å bidra med også.

Avslutningen på sesongen 2019/2020 ble ikke helt som planlagt, hva har det gjort med motivasjon?

– Corona-situasjon har gitt meg innsikt i hvordan hverdagslivet kan bli når jeg engang slutter å spille. Og jeg har fått bekreftet at den hverdangen også vil fungere, når den tiden kommer.

Det er heldigvis ikke ennå.

– Når man spiller håndball så er det hele tiden noe man venter på. Det kan være neste kamp, seriekamp mot Elverum, viktig kamp mot Follo eller sluttspillet. Man går konstant med en spenning og litt uro i kroppen. En spenning som det ofte er deilig at slipper opp når sesongen er over. Men i år slapp den for raskt.

– Årets sesong forsvant ut i det store intet, i usikkerhet om hva vi trener for, når sesongen starter. Men det har på ingen måte dempet motivasjon til å gå på nye sesonger. Adrenalinet er der hele tiden. Det hender mer enn en gang at jeg dagdrømmer meg bort. Tenker på kamper vi har spilt eller skulle ha spilt. Da pumper både hjertet og adrenalinet. Vi har fremdeles noe ugjort.

Ja, hva er motivasjon til å gå på flere sesonger?

– Jeg opplever at klubben utvikler seg stadig. Tar nye spennende steg. Og jeg har lyst til å være med på den reisen vi er i gang med. Den er på ingen måte ved sin ende. Vi skal blant annet vinne sluttspill, ta nye titler og spille gruppespill i Europacup mot de store klubbene. Det er nok å trene for.

Hvor viktig er det at Eirik Heia Pedersen også har skrevet ny kontrakt med ØIF Arendal?

– Vi har spilt mange sesonger sammen. Og det er godt at vi er to litt voksne karer i troppen. Vi har ganske like privatsituasjoner med familie og jobb. Og det hadde vært fryktelig tungt å prate om fordums stjerner i klubben hvor ingen av lagspillerne har hørt om dem!

– Det ville vært altfor tidlig å gi seg nå som en ser at klubben virkelig tar bra fart. Vi skal vinne titler og vi skal bryte noen nye barrierer først.

Sondre blir litt drømmene før han plutselig kommer på et historisk poeng.

– Jeg husker at Kjetil Øygarden kom på trening, tror det var i 2003/2004. Han hadde nettopp fått Henrik (sønn som spiller på 2003-laget til Øyestad). Tror Kjetil var 32 år, Eirik og jeg var vel 16 den gangen. Flere ganger lo vi godt av at vi skulle spille med Henrik. Og selv om vi følte oss eldre enn vi synes Henrik er nå, så er det moro at en av årets hospitanter er nettopp Henrik. At vi nå deler av vår erfaring med neste generasjon håndballspillere er veldig gøy. At det også skulle bli sånn med sønn til Kjetil er utrolig morsomt.

Henrik Øygarden: – Jeg skal på landslaget

ØIF Arendal har invitert med 7-8 yngre spillere til å være med på oppkjøringen mot neste sesong gjennom en hospitantordning. En av disse er Kjetil Øygardens sønn, Henrik Øygarden.