Kaare om Kinamat, Sander og sesongen 2014/2015

God kveld i Kina. Ja, her er det morgen. Er det sant at du er Rannekleivs beste til å takle jetlag og tidssoner?

– Det er vel å ta litt hardt i, men jeg er så vant til å reise mellom tidssoner så det fikser jeg greit. Er jo syv timers forskjell så når jeg er på kontoret går dere i seng.

Da du hadde din storhetstid på 80- og 90-tallet steg boligprisene voldtsomt på nettopp Rannekleiv. Alle ville ha av en bit av deg, og bo på Rannekleiv. Men bare et Kaare Rannekleiv-steinkast unna, på Sandstø, sank boligmarkedet tilsvarende. Rakk du å sikre deg bolig på Rannekleiv før du selv bevegde markedet oppover?

– Jeg bodde på Rannekleiv frem til 2001, og må si jeg savner det litt av og til. Nærhet til marka og kunne ta en gåtur en formiddag uten å måtte gå slalåm mellom millioner av kinesere.

Du jobber med å plastre sammen glassfiber og polyester slik at vi som er fra Arendal kan kose oss rundt elva i den perioden hvor det virkelig er deilig å leve på Sørlandet. Hvilken Nidelvbåt passer best for håndballinteresserte?

– Det er jo litt vanskelig å si, men tidligere da folk spurte hvor jeg skulle i sommerferien, så var svaret at vi skulle vake rundt i elva, kanskje en tur til drikkesivet eller Merdø. Det å bo midt i der det skjer i en sørlandssommer, er uslåelig. Og en tur rundt elva med en stopp på Nidelv brygge vil vel best kunne nytes i en Nidelv 725 eller 780.

Det er jo egentlig ikke lov å tigge i Arendal lenger. Men siden du er på den andre siden av kloden og du har fått dreisen på spisepinnene forsøker vi oss. Nidelv Cup er jo vår stolthet for aldersbestemte lag. Gamle Nidelv sponset cupen så lenge at det ble umulig å bytte navn. Men i år fikk vi hverken noen yuan, jiao eller fen. Så hvis dere i Nidelv har noe lommerusk å avse eller en daycruiser, kan du ta kontakt med Nidelv Cup-general Kine Aasheim. Dere har sikkert masse mutual friends, så hun dukker nok opp i nyhetsstrømmen din etter at Mark Zuckerbergs roboter leser dette.

– ÅÅå, jeg har mange gode minner fra Nidelv Cup. Sponsing av turneringen var en ting vi gjorde tidlig på 2000-tallet. Vi valgte å støtte breddeidrett for barn og unge. Nidelv Cup er et fantastisk arrangement som er veldig viktig for alle håndballspillere og apparatet rundt.  Vi får se neste sesong hvordan ting utvikler seg. Kine er velkommen som Facebookvenn.

Mens vi snakker om cup slæsj Köpp, hvem er din favoritt av gutta på laget i dag? Vi vet nemlig fra forholdsvis sikre kilder at du har vært i Sparebanken Sør Amfi og tittet også denne sesongen.

– De sikre kildene dine må du sjekke. De er ikke mye verdt. Har vært bare tre netter i Arendal siden mai, og da rakk jeg ikke innom Sparebanken Sør Amfi. Har ikke vært der siden slutten av vårsesongen. Men når det er sagt, så får jeg med meg en del og jeg er imponert over at Medhus har kviknet til igjen i år. En målvakt er en stor del av laget, og  man kan ikke vinne kamper med 25-30% redningsprosent. Nå er det langt bedre. Ellers er jeg selvfølgelig glad for at de unge som Eirik Köpp og Hermann «Gabba» Vildalen får det til å svinge. Skulle gjerne hatt noen arendalitter på samme nivå som de to, men i og med at Kristiansand nå ser opp til oss innen herrehåndball, er det herlig og vi kaller dem selvfølgelig lokale.

Nå må du få tegnet abonnement på TV2 Sumo, og snike deg forbi sensuren til dine kinesiske venner via en kryptert citrixløsning hvor du later som at du ser på CCTV.  Har du ikke hørt om 16-åringen Sander Simonsen fra Sørfjell? Han er sabla god og har fått ganske greit med spilletid av Marinko. Altså ikke bare sånn komme innpå når vi har avgjort. Han er en del av laget.

– Selvfølgelig har jeg fått med meg Sander. Han kommer til å bli en stor spiller. Største talentet fra Saltrød siden Glenn Eivindsen.

Der hentet du deg fint inn igjen, ja. Vi vet jo nå at du følger med fra Jiangying i Jiangsu. Det store spørsmålet er jo når du skal komme hjem og fostre opp et lag så det blir seier i Peter Wessel-cupen i Larvik og vi får flere topptrente og kompetente juniorspillere?

– Jeg følger faktisk velig godt med på mye av det som rører seg i håndballen og ØIF Arendal vil alltid være klubben min. Nå er det jo slik at jeg ikke har tenkt meg hjem ennå så det er vanskelig å svare på. Jeg har vært med på trenersiden flere ganger, men jeg skal vel ikke slå meg på brystet å si jeg er noen stor bidragsyter som trener sålangt i livet. Jeg må jo også si at jeg er imponert over Asle Gran og Ole Evensen som år etter år bidrar til at vi videreutvikler klubben vår. Og det er mange gode trenere i tillegg til de to i hele ØIF-systemet. Men som vi sier i Kina: «Who knows what tormorrow will bring”.

Vi har hatt mange ØIF-trenere fra inn- og utland helt siden du kastet hull i nettet i Nedeneshallen og panelet slo sprekker så Kåre Fugelsnes måtte skifte plank. Samtidig som vi har mange lokale spillere som har spilt på høyeste nivå, også i Spania, Tyskland og Danmark, har vi vel kun avlet Sørfjell-/ØIF-gutten Vidar Kristensen som trener i toppligaen i tillegg til Frank Egeland og Roar Aaserud som har vært på øverste nivå som trener for juniorlandslagene. Hva tror du er grunnen til dette?

– Det har jeg ingen formening om. Kanskje vi har det litt for godt Det er jo en 100% stilling å være trener, og stort sett alle lokale spillere har jo jobbet ved siden av håndballen. Med de kravene som er på øverste nivå med sterk konkurranse fra trenere fra hele Norge, mellom-Europa, Balkan, og spesielt Sverige og Danmark, kan klubbene velge å hente inn en ekstern fra mange land med en herlig tilværelse i Norge.

Tre år før du ble født, åpnet Norges første kinarestaurant på Bislett i Oslo. Are Kalvø skriver i boken «Våre venner kinesarane» at han gir samtlige 158 kinarestauranter i Kongeriket terningkast seks. Siden du nå er blitt Arendals største kompetanseinnehaver på temaet, hva er Arendals beste kinarestaurant, og hva bør vi lære oss å spise?

– Jeg må si Ting Hai er Arendals beste uten å fornærme noen andre. Men den kinamaten vi spiser hjemme i Østregate og andre restauranter i Arendal er ikke den samme som vi får her i Kina. Jeg tror mange hadde fått rimelig sjokk av frosker, skilpadder, egg med foster og en del retter hvor jeg ikke tør spørre om hva som ligger på tallerkenen. I tillegg er maten så variert fra provins til provins, så kinesisk mat er virkelig et stort kulinarisk område. Alle som har besøkt meg her, er imponert over maten, og jeg er imponert over Ting Hai.

Cupfinalen nærmer seg, og på Rannekleiv, Myra, Nedenes, Asdal, Tromøy, Hisøy og andre fine steder i Arendal går vi i år seks dager lenger enn den vanlige nedtellingen til jul. Vi snakker Oslo Spektrum og 30. desember kl 18:00. Da skal Bodø få lære at vi er det beste laget i år. Tror du Eirik Heia Pedersen får pokalen av Kong Harald og kyss på kinnet fra Mette-Marit?

– Jeg skulle gjerne sett kampen, men jeg er kun hjemme på hjemlige trakter fra bittelille julaften til grytidlig 3. juledag for å feire julen sammen med barna og familien. Så drar jeg dessverre fra hele cupfinalen. Jeg håper av hele mitt hjerte at Eirik får løfte pokalen for første gang i ØIF Arendals historie. Det er også et stort historisk øyeblikk selv med sølv. Men vi går for gull. Denne sesongen har vært fantastisk, og med det herlige laget vi har nå, har jeg faktisk troen på at vi kan vinne alle tre titlene denne sesongen.

Til informasjon, det er noen barn som leser dette. Helt til slutt, ja du så dette kanskje komme, har du noen gode historier fra håndballivet innen første setning i dette spørsmålets rammer?

– Det må være den gangen gamle Øyestad rykket opp i 2. divisjon. Vi knivet med Sandefjord. De hadde siste kamp mot Herkules og vi mot Hei. Vi ledet på målforskjell og etter kampen, dette var jo før internetts inntreden i resultatlistene, ringte de sportslig leder Harald Nilsen. Han tok telefonen og de sa «vi vant 45-10», og Harald skrek ut som bare han kan. «Det hjelper ikke, vi vant 46-16!». En morsom misforståelse er fra Spania. Jeg spilte der, og innkjøringen fra treningene gikk forsåvidt greit, selv om spanskkunnskapene var et godt stykke under middels. De to første treningene gikk greit, men så begynte problemene. Det var litt høyere tempo i Spania enn i Nedeneshallen, og jeg følte jeg fikk veldig mye oppmerksomhet av den spanske treneren. Han ropte Kaare, Kaare, Kaare hele tiden og det ble skreket på en måte som man snakker til en hund som ikke er ens egen. Jeg stoppet opp og han så dumt på meg, men så løp jeg videre. Det skjedde gjentatte ganger. Omtrent like mange ganger som Tom Bucher Hansen har vært på Øyestadkamp for Agderposten. Noen dager senere fikk jeg en eurekaopplevelse da jeg lærte meg at «Kaare» var det spanske ordet «correr» som betyr LØP!

Vi takker Kaare for en hyggelig håndballprat.