Yngrehåndball: – Sammenslåing av lag er en risikosport bare fåtallet mestrer!

All forskning på tema viser det samme. Dessverre. Sammenslåing av lag medfører betydelige større frafall i yngrehåndballen. Ikke bare litt, men sammenslåing er en av hovedårsakene til frafall.

Det som så ofte starter med et godt utgangspunkt. Sammenslåing av to (eller flere) treningsmiljøer til ett større, bedre og mer robust miljø som skal gi bedre treninger og kanskje også bedre prestasjoner. Ender ikke alltid ut etter disse intensjonene.

I alt for mange tilfeller så handler det også om et bakenforliggende prestasjons jag for et «satsningslag». Gjerne et Bringserielag som det skal satses ekstra på. Ikke alle miljøer klarer to satsninger, en på et satsningslag, en annen på de spillerne som «blir igjen». Bare det beste trenerne og lederne klarer en slik satsing. Statistikken forteller at det er for få av dem!

Sammenslåinger kan gå virkelig bra. Og kan styrke samhandling mellom hver enkelt spiller som er med på denne sammenslåingsprosessen og håndballen. De beste trenerne og lederne får til dette gjennom å vite hva som er slike prosesser suksessfaktorer og hvor fallgruvene ligger.

Men det kan også gå galt – virkelig galt.

Utfordringen med at ting går galt er at det ofte går galt for den «stille majoritet» i norsk håndball. De spillerne som ikke er så godt vant. Hverken med spillertid, oppmerksomhet eller som tar de største posisjoner hverken sosialt, i trening eller i kamp.

De som slutter i det stille.  Gjør ikke så store vesen av seg, blir bare borte.

Skal sammenslåing være et godt verktøy for spillerne. De som dette egentlig handler om. Og i et perspektiv hvor alle spillerne har like stor verdi for håndballen uansett hvor mange mål de scorer, hvor høyt de hopper, hvor mange finter og skudd de mestrer. Da krever det mye av både trenere og klubbledere. Og selvsagt foreldre.

Noen ganger oppleves det at en hovedtrenere/ledere nærmest «snur ryggen» til deler av spillergruppa, fordi det skal satses mot et 1. lag. Kanskje er det en idè for klubber og sportslige ledere at man heller/også måler trenerne på deres evne til å hente ut 100% av potensiale i hver enkelt spiller i hele spillegruppa? Legge til side lagets målsettinger for en stund og utfordrer trenerne på å komme med status på spillegruppas individuelle ferdigheter før, midt i og etter sesongen. Uansett utgangspunkt for ferdighetsnivå. 

For er det en ting som er helt sikkert, så er det at blant dem som ennå ikke har fått sin store håndballutvikling, der er potensiale til utvikling størst. Men er trenerne flinke nok til å legge oppmerksomheten her? Og er klubbene flinke til å henlede trenernes oppmerksomhet hitt?

Forskning viser at nivådelte treninger er bra for spilleres lojalitet til håndball. Færre spillere slutter, når treningene er delt inn på nivåer. Men det er en annen faktor som kommer frem i den samme forskningen. Nemlig at dersom man splitter treningene mellom forskjellige nivåer til forskjellige treningstider og gjerne i forskjellig haller, da øker frafallet dramatisk. 

Men det er vel ikke så vanskelig å forstå? De aller fleste driver med håndball fordi vennene gjør det. Av norges 132 000 håndballspillere er det bare ca 460 elitespillere. Håndball er først og fremst en sosial aktivitet med venner. Ingen eliteidrett. Og vennskapsbånd følger ikke nødvendig vis prestasjonsnivåer. Sørg for at spillere som «alltid» trener sammen kan gå i den samme garderoben og skifte, både før og etter treningen. Del gjerne opp i prestasjonsnivå på forskjellige banehalvdeler eller forskjellige baner om hallen er stor nok, men «stjel» ikke garderobekulturen som vennskapsarena fra dem! 

De beste trenerne vet mer om sine spillere enn de som ikke er like gode. De bryr seg mer om personen enn om «håndballspilleren». Og de kjenner behovene til hver enkelt spiller langt mer enn spilleren gjør selv, når det kommer til hva som er viktig for at spilleren ikke skal slutte.

De beste trenere vet å gi alle spillerne mestringsopplevelser slik at det å slutte med håndball er helt utenkelig, uansett ferdighetsnivå. Og de «rykker ut» hver gang de ser behovet for det.  De vet at mestringsopplevelser er langt mer enn å scrore på kamper eller i trening. De beste trenerne vet når den som har kommet kortest i sin håndballutvikling trenger en oppmuntring på vei hjem fra trening og disse trenerne gir dem denne «dytten».  Bygger lojalitet mellom akkurat denne spilleren og håndballen hver gang man ser behovet.

Og de beste foreldrene gir trenerene mulighet til å bygge denne kulturen. Uten å utsette trenerne for en evaluering i et tidsvindu på en kamp, en turnering eller hva som ennå kortere er. De beste foreldrene lar trenerne bygge en kultur hvor alle finner sin plass i – uansett rolle og definitivt uansett prestasjonsnivå. Og tåler godt at eget barn får mindre spilletid som hjelp til andre barn som ikke har kommet like langt i utviklingen av sitt håndballtalent. De foreldrene som ser håndballen i det perspektivet håndballen faktisk skal sees på. En øvelsesarena for lagbygging, sosialisering og nettverksbygging. Nettverk som varer livet ut. Ditt barns nettverk!

Tenk om håndballtrenerne/lederne i fremtiden utelukkende skulle bli målt på en spørreundersøkelse som viser hvor godt spillerne trives med håndball? En undersøkelse før sesongen og en ny etter sesongen. Og trenerens suksessgrad avhenger av utviklingen i denne målingen.  Ville det endret fokus og gjort yngrehåndballen til et bedre sted å være for alle? 

Vi tror det!

For vi tror at mange av de muligheter håndballen byr på, forsvinner i et misforstått prestasjonsfokus med fokus på lagets resultater i korte perspektiver, i altfor mange miljøer. Og vi tror at her ligger noe av den store utfordringen som avspeiler seg i et altfor stort frafall fra håndballen. Spesielt i alderen 15-18 år!

På samme måte så tror vi godt om de aller fleste trenerne som bruker fritiden til godt underbetalt dugnad for dine barn. Hei på dem og gi dem all støtte du kan. Spesielt viktig er det når lag skal slås sammen. Det er nemlig en risikosport som på langt nær de fleste lykkes med!