Skader har forfulgt vår tidligere langskytter René Bach Madsen. Dansken la egentlig opp etter oppholdet i ØIF Arendal i 2013/2014-sesongen, men endte med ytterligere ti europacup-kamper. Men, hva gjør Frank Løke og Eirik Heia Pedersen i minneboka hans?

Et bilde sier ofte mer enn tusen ord.

-Jeg savner den smukke natur og alle de positive menneskene jeg møtte på min vei i Norge. Den norske arbeidsmoralen er utrolig sterk. Jeg er virkelig imponert over alle mine tidligere lagkamerater som klarte å prestere på håndballen, på arbeid og samtidig være familiefar på samme tid – uten at noen av tingene blev nedprioritert. Så savner jeg alle de flotte menneskene omkring ØIF Arendal, som tok meg mot med åpne hjerter og et åpent sinn. Det er faktisk en familie å komme til, og noe av det beste av mine mange opplevelser som håndballspiller, sier René Bach Madsen som kun fikk litt over en halv sesong i Sparebanken Sør Amfi under Leif Gautestad.

Norsk natur setter spor. Her ved Atlanterhavsveien.

Skadet
Albueskaden var den direkte årsaken til at han egentlig la opp som håndballspiller, etter en lang og innholdsrik proffkarriere i Spania, Tyskland, Norge og i det yndige land sør for oss her på berget. Men, lukten av sagmugg kan selv få en mann uten skulder og albue til håndballbruk, til å gi idretten en liten sjanse til. Bach Madsen vendte nesen hjemover for å overta rekruttlaget til TTH Holstebro, men det mer enn som så. Da albuen hadde vært innom kirurgen – og TTH Holstebros eliteherrer hadde skadeproblemer, var det heldigvis en gammel danske som lå på lur. Rundt ti europacup-kamper som forsvarsspiller ble det på ham, samtidig som trenerjobben for rekruttlaget ble gjort.

Deretter var han trener for et dansk lag på nivå fire. Han har ikke vært engasjert i håndballmiljøet siden 2019, utover å være trener for G5-laget til sønnen.
– Vi får se om han kan følge i sin fars fotspor, men det viktigste er at han har det gøy og at han gjør det som gjør ham glad. Om det er håndball, fotball eller keramikk spiller ingen rolle for meg.

René Bach Madsen og hans sønn.

Tanker
Noen tanker om forskjellen på dansk og norsk håndballkultur har han ogs
– I Danmark er håndballen mer profesjonell enn i Norge. Når man spiller på topplan, så arbeider man ikke ved siden av, som jeg sa i stad. Det er fult fokus på trening, kosthold og restitusjon. I Norge driver klubbene som oftest semi-profesjonelt med arbeid ved siden av og trening om kvelden. I Danmark trente vi om formiddagen, og igjen om ettermiddagen. Det vises også kamper ukentlig på dansk tv.
Selv om det har skjedd store fremskritt hva profesjonalitet i norsk håndball angår, etter at vår 36 år gamle eks-spiller forlot norsk håndball, er det likevel ikke håndballen han savner mest når han tenker seg grundig om. For den store forskjellen for Bach Madsen er kontrastene man finner utenfor døra i Norge og i hjemlandet.

– Norge er utrolig vakkert å bevege seg rundt i. I Danmark er det flatt og det blåser hele tiden. Jeg er utrolig glad for at jeg har fått lov til at bo i Spania, Tyskland, Norge og Danmark og å få oppleve mange forskjellige kulturer og språk. Det har vært en fornøyelse som jeg alltid vil sætte stor pris på. Jeg føler meg meget heldig og ydmyk for å ha fått alle disse opplevelsene, sier han videre.

Gamle stjerner, her Kenny Ekman (f.v), René Bach Madsen og ikke minst Svenn-Erik Medhus i blått bak.

Dagens lys
Den joviale dansken har også noen historier fra garderoben på lur. Tidligere målvakt Svenn-Erik Medhus var ikke bare lagkamerat med Bach Madsen i ØIF Arendal, men også i tyske Minden.

-Jeg savner min gode venn Svenn-Erik Medhus. Vi har mange gode minner sammen fra tiden i Arendal og Tyskland. Sammen med Frank Løke har vi tre noen opplevelser, som ikke tåler dagens lys den dag i dag.
– Dessuten savner jeg André Jørgensen Hofstøls gode humør og de 145 kg han kunne presse i benken på en søndag morgen. Så savner jeg Sondres touch med fotballen, og Einars (red.anm: Ingi Hrafnsson) sammenblanding av islandsk, dansk og norsk. Den mannen hadde sitt eget språk. Jeg glemmer heller ikke Eiriks (red.anm: Heia Pedersen) appetitt for søtsaker da vi vi stoppet langs veien på bortekamper.
Og planen om å returnere til Norge kommer til å bli realisert.
– Ja, det skal være sikkert og visst.
For det er nemlig en ting angrer skikkelig på.
– Jeg husker min aller siste kamp på hjemmebane i Sør Amfi like før nyttårsaften. Vi vant og jeg scorte syv mål på Torbjørn Bergerud. Hadde jeg visst at dette skulle bli min siste kamp for ØIF – og som profesjonell, ville jeg have nytt det kvelden enda mer. Helt generelt husker jeg tilbake på Sør Amfi som en riktig god hjemmebane – med Svermen som vår åttende spiller.

En rettens mann
36-åringen hadde egentlig en plan om å bli lærer etter proff-karrieren. Slik ble det nesten, men i dag jobber han ikke i skolen, men som avdelingsleder i Tingretten i Holstebro, noe han har gjort de tre siste årene.
– Ved tar lederutdannelse ved siden av jobben. Jeg ble aldri lærer, men man aldri si aldri med denne karen her, forteller han.
Et åpenbart valg ville vært å bli kroppsøvingslærer. Eller?
-Min kropp har hatt det bedre. Jeg ble operert i kneet for to år siden og er først kommet opp på gammelt nivå det siste halvåret. Nå spiller jeg padel-tennis, trener styrke og løper litt. Dette er ikke nærheten av å belaste kroppen på samme måte som håndball. Jeg har nok spilt min siste kamp og må isteden nøye med meg å se tilbake på alt av minner håndballen har gitt meg.

Det er ikke rent få heller, for vår eks-danske René Bach Madsen.