Ny sluttspillsmodell med best av 5 kamper på herresiden omtales nesten utelukkende som en suksess. Men for hvem har årets sluttspill vært en suksess? Og finnes det noen som betaler prisen av denne suksessen?

At det var en suksess for Elverum kan man se både i pokalskapet og i årets Champions League-deltakelse. At ØIF Arendal kan oppsummere med suksess, kan man se på publikumstallene. At Nærbø (som ikke kom til best av 5-kamper) må ha opplevd sluttspillet som en suksess, kunne man måle på lydnivået i Nye Loen og på folkevandringen til Arendal. Selv i Bergen synes man å være begeistret etter årets sluttspill. I Kolstad synes man helt sikkert at både Drammen- og ØIF Arendal-kampene har beriket avslutningen på årets sesong.

Men hva med Halden? Hva med Falk? Og hva med Bodø? For disse tre lagene var sesongen over 17. mars. Mer enn to måneder før to av eliteseriekollegaene. Nettopp for å gjøre plass til et sluttspill etter best av 5 modellen. Et sluttspill som trenger betydelig mer tid enn et sluttspill i best av 3 kamper.

Når sesongen slutter 17. mars og begynner 7.-8. september høsten før. Samt at seriespill stopper før jul og ikke er i gang igjen før begynnelsen av februar. Da blir håndballsesongen netto på 5 måneder. 5 (!) måneder! Og det er de samme lagene som (som oftest) kommer til kort i NM og ikke spiller Europacup. Altså også har det dårligste spilleprogrammet sesongen igjennom.

I festtaler er vi mange som snakker om at klubbhåndballen og eliteserien utvikler seg mest gjennom at de «dårligste» lagene hever sitt nivå mot den danske og svenske serien. Dette er også sitater fra nokså taletrengte klubbledere.

Men hvem vil være markedssjef eller salgssjef i en klubb som har en håndballsesong på 5 måneder? Hvor lett er det å utvikle slike klubber? Selge sponsoravtaler eller engasjere publikum? Er det ikke slik at disse klubbene må starte fra «scrach» vårt eneste år?

Uansett hvordan vi vrir og vender på ting. Dagens sluttspillsmodell øker forskjellene i norsk elitehåndball. Øker forskjellene mellom topp og bunn. Og dette bør oppfattes som en alvorlig «sykdom» i toppen av norsk håndball. Og i alle fall ikke som utelukkende en suksess.

Nå er det ikke sikkert man skal endre sluttspillsmodell for endre på den slagside som sluttspillet gir spesielt i herrehåndballen. Det finnes flere verktøy i verktøykassen. En kan være å lage et nedrykksspill som inviterer til mange spennende «kniven-på-strupen» oppgjør. Slike som gir mye oppmerksomhet og mobiliserer rundt lokale klubber. Og kan utvide sesongen betraktelig. Kanskje øke serien til 14 lag? Kanskje sluttspill i best av 3 oppgjør? Eller kanskje en kombinasjon som er det beste verktøyet for utvikling av eliteseriehåndballen.

Men noe må gjøres og det bør gjøres raskt. For nå har både de beste herreklubbene, Norsk Topphåndball og Norges Håndballforbund tatt kvelertak på klubbene som forsøker å komme opp og frem, men som ennå har et stykke å gå. De klubbene som ender sesongen så tidlig som 17. mars. Og som spiller obligatiske kamper i kun 5 av årets 12 måneder.

For disse klubbene er nåløyet med den nye serie- og sluttspillsmodellen blitt langt, langt, trangere. De trenger kunstig åndedrett. For selv elitelisensordningen holder dem på plass. Går de i minus i en satsningsperiode hvor man investerer i eget produkt for å ta igjen forskjellen, blir de pent å pyntlig flyttet ned en divisjon allikevel.

Hvem tar ansvar for denne forskjellsbehandling i norsk elitehåndball?