Maximiliam Jonsson – slik du garantert ikke kjenner han!

Men Maximiliam Jonsson er alt annet enn farlig. Det vil si om du møter han på utsiden av håndballbanen. Han er en blanding av den koselige «bamsen» Laurits Rannekleiv, den «ordentlige» Sondre Paulsen, den «rettferdige» Josip Vidovic og den «joviale» siden av Marinko Kurtovic. Han er også en som bruker tid og tenker godt igjennom det meste. Noen ganger tenker han også for mye. Det er da det kan «kladde» litt på håndballbanen. For ute på 20 x 40 meter vil han at det er intuisjon som skal råde. Der skal ting bare «skje» i følge «Max».

Jeg har møtt Maximiliam Jonsson slik du garantert ikke kjenner han.

Og la meg fortelle at det var et svært varmt møte, godt utenfor rammene av hvordan slike intervjuer skjer i ØIF Arendal.Jeg var invitert hjem til den storvokste svensken med et internasjonalt jobbtrack som mange unge håndballspillere drømmer om. Qatar, Tyskland, Frankrike, Island, Sverige og Norge. Og nå tilbake i Norge. I Arendal. En som kunne valgt å spille kanskje for tredoble lønninger ute i verden. Han har altså valgt å komme til Arendal (!). Her skal han nemlig tilbake til røttene i sin håndballmotivasjon. Mer om det senere…                                                                                                                                         Tro det eller la det vær, men «kjempen» på rundt 2 meter har valgt en leilighet med kanskje byens laveste takhøyde (!). Når han lukker opp døren for «journalisten», fyller han hele døråpningen og «ruver» over meg. Stor, muskuløs og smilende. – Velkommen inn Bjørn-Gunnar. Hyggelig.

På innsiden av leiligheten oppdager man raskt hvorfor Maximiliam har valgt å bosette seg akkurat her. En fantastisk utsikt over Arendals innseiling med både lille og store Torungen fyr midt i utsikten. Et like fantastisk sted for en «tenker» som ikke liker å se begrensninger. En som elsker synet av horisonten i det fjerne. Og som liker å utforske omgivelsene og mulighetene. For han passer det fantastisk å bli servert Arendals indrefilet hver gang han står opp. Rett ut fra både stue og soverommet.

Midt i denne utsikten, ute på terrassen, står det en bålpanne. Der holder lunsjen han har invitert til og godgjør seg. Bålstekt laks (!), søtpoteter, dill og tilhørende grønnsaker. Mmmm.

Nå gleder han seg til å dele Arendal, Sørlandets flotteste by, med sin kommende kone. Sin forlovede Martina Smidova. Hun er tsjekker og profesjonell volleyballspiller på høyeste nivå i Frankrike. Hun har ikke kommet til Arendal ennå, men er allikevel så absolutt til stede i leiligheten. På både malerier og bilder fra eksotiske reiser med Maximiliam. Sri Lanka og Thailand på «backpakker»-vis. Martinas tilstedeværelse i leiligheten er så absolutt et synlig bevis på kontrasten til håndballspilleren «Max», utenfor håndballbanen er han en skikkelig myk herremann. Ydmyk, lyttende og med stor respekt for sine nye venner på Sørlandet. Varm og «mo» i omtale av sin kommende ektefelle.

Etter endt gymnasium studerte «Max» matematikk og fysikk. Og hans talent for tall var langt større enn hans talent i håndball (!). Men siden håndballen var den som bydde på ansettelseskontrakter først, ble det håndball. Parallelt med håndballen har han brukt mye tid på å studere. Ikke formelle studier som gir formell studiekompetanse i form av eksamener og vekttall. Men fordypning i livets mening, menneskers adferd og mentale prosesser. Eller psykologi om du vil.

Han kommer fra en mormonerfamilie i Sverige. Men allerede i tidlig tenårene «slet» han med å dele livssynet til resten av familien. Han var 16 år da han gikk ut av «kirken». – Det var lenge vanskelig for meg å akseptere mye av det som religionen bygger sin tro på. Ta skapelseshistorien for eksempel. Den matchet dårlig det jeg lærte på skolen og det som vitenskapen har forsket frem. Og det stemmer dårlig med min egen logiske tekning. Jeg var nødt til å få lov til å gå min egen vei, forklarer han.

Og smilende forklarer han hvordan han kom seg unna mange av familiens søndager i religiøse omgivelser.- He, he! Jeg spilte jo håndball, så hver gang det var mulig å «skylde på» kamper, var det akkurat det jeg gjorde. Og når trenerne fra eldre lag lurte på om det var noen av oss yngre som kunne bli med på deres kamper. Ja, da kan du jo gjette hvem som hadde hånden høyest i været, ler Maximiliam.

Tro ikke at hans brudd med familiens tro har skapt varige brudd med sine nærmeste. Tvert i mot. Maximiliam har det beste forhold til hele sin store familie. Fire søsken og mor og far. Og han er tydelig stolt når han forteller om dem. To eldre søsken og to yngre søsken. Maximiliam er altså midterste mann i en søskengjeng på fem.

– Storebror Timothy er salgssjef i et svensk selskap som selger fibernettløsninger, storesøster Tove er sykepleier og har bl.a. jobbet i Norge, i Tromsø, forklarer «Max».

Og familien Jonsson har også en rockestjerne i familien. Lillebror Adam har gjort det stort innen musikken.

– Adam har turnert over hele Europa, Amerika og Japan, kommer det stolt.

Det var rock og gruppen heter Like Torches (link til en av gruppens sanger).

– Han ga seg i rockegruppen og misjonerte på New Zealand en periode.  Nå studerer han ved BYU-universitetet på Hawaii. Her studerer han business management.

Lillesøster Miranda studerer sang ved Royal Academy of music i Stockholm.

Akkurat som Maximiliam var hans to brødre store idrettstalenter. Og begge har spilt basketball på høyt nivå i Sverige. Og nå lurer du kanskje på hvor alle idrettstalenter stammer fra? Svaret er nok enkelt, pappa Patrik. Han var en habil friidrettsutøver med bl.a. SM-bronse i lengde. «Max» mamma heter Mia og når ØIF Arendal møter Elverum kommer begge foreldrene til Sparebanken Sør Amfi for å heie frem hjemmelaget!

Men så var det dette med å komme tilbake til røttene i sin håndballmotivasjon. Hva gjør at du velger bort store lønninger ute i Europa og velger Arendal som din håndballdestinasjon Max?

– Som alle barn som vokser opp med håndball har man drømmer om å bli både olympisk mester, verdensmester og vinne seriemesterskap, bli cup- og sluttspillsmester. For det er vel få som drømmer om å bli en middelmådighet? Spør han lett undrende, kanskje mest konstaterende.

– Etter fylte 20 år skjønner man at man er dødelig. Man får seg noen «realitetssjekker». Og jeg har selvsagt også fått mine. Men prosjektet her i Arendal har jeg virkelig tro på. Her har jeg kommet til en fantastisk plass på «kloden» og håndballmessig har jeg kommet hjem til «mine». Her føler jeg meg virkelig velkommen, både på og utenfor banen. Dessuten har jeg veldig tro på prosjektet i ØIF Arendal, drømmen om Champions League-spill her på Sørlandet. Om det blir i år eller til neste år. Men dette vil jeg virkelig være endel av. Og da får heller klubbene som frister med større penger enn man får i norsk håndball vente. Nå er prosjektet mitt å bidra til at ØIF Arendals drøm skal bli virkelighet. Og under fantastisk veiledning av en super manager, Marinko Kurtovic, er vi allerede godt i gang!

– Jeg er i Arendal for å leve opp til mine barndomsdrømmer. Vinne titler og spille Champions League, kommer det kontant. Og han har god tid, for han er fortsatt ung som håndballspiller. Bare 28-år gammel.

Neste gang du ser en fryktinngytende muskelkjempe på rundt 2 meter og 110 kilo. Ikke bli redd, det er kanskje byens snilleste mann! Det er kanskje Maximiliam Jonsson. Han som inviterer hjem på et fantastisk måltid med bålstekt laks og en samtale som virkelig byr frem mangfoldet blant byens stolte håndballspillere.

Maximiliam Jonsson er bare farlig på håndballbanen! Og der er han heldigvis på vårt lag!

Maximiliam Jonsson klar for ØIF Arendal

Jeg ser et stort potensiale i ØIF Arendal

Marinko: – Vi har fått en skikkelig «killer» på laget!